// oversett


Aldri. Aldri hadde jeg trodd at jeg ville stå frem med hva jeg faktisk opplevde som barn. En historie som går rundt på nett fortiden inspirerer meg alikevel til å skrive. Hvorfor? Fordi det ikke er greit. Det er ikke greit at et uskyldig barn føler at selvmord er den eneste utvei.

 

Jeg kommer ikke fra en rik familie. Tvert imot. Jeg vokste opp hos min pappa, som var alenepappa i 20-årene. Jeg fikk svi litt for det. Jeg husker allerede før barneskolen at jeg ble mobbet for at jeg "løy" om å ha en mamma. Pappa jobbet ikke, fordi han måtte ta vare på meg. Men vi klarte oss. Jeg fikk det jeg trengte, jeg hadde mat på bordet, jeg arvet klær og jeg fikk tilogmed en ny leke hver gang jeg hadde vært flink hos tannlegen. Jeg vil ikke si klærne mine var i beste stand, litt hullete her og der, for det meste veldig utvaska joggeklær - men jeg brydde meg aldri. Jeg syns klærne var fine, og hadde en rekke favoritter!

 

Jeg merket tidlig på barneskolen at jeg var en av de utstøtte, den som måtte gå fra gjeng til gjeng, men egentlig aldri ble inkludert. Når jeg endelig fikk kjæreste ble jeg ofte valgt bort for noen bedre en time etterpå. Jeg ble ofte sittende alene, eller i selskap med lærerene. Var det en ting lærerene på Vennesla barneskole gjorde så var det å inkludere meg. Det var nulltolleranse for at noen ble holdt utenfor, men det føltes alikevel aldri bra at jeg var tvingt inn en gruppe av lærerene. Jeg tok det derimot ikke så alvorlig. Jeg skjønte at jeg var en av de upopulære, og at jeg måtte finne meg i at når vi var så store som 12 så ville alle himle med øynene til meg, måle meg opp og ned i garderoben, komme med kommentarer som fikk meg til å føle meg dum, noe jeg ikke var, for jeg var faktisk en av de beste i klassen. 6-klasse gjorde store forandringer med meg. Jeg tror jeg fikk den såkalte grusomme tenåringsperioden litt tidlig. Jeg ville ikke lengre ha bamsegenserene mine. Jeg ville ikke ha lekene mine (selv om jeg lekte med Barbie i skjul), jeg ville være ungdom, jeg ville være en av de pene jentene. Så den lille lang/lyshårede jenta Silje, ble plutselig til den kort/rødhårede jenta med korte magetopper og litt for mye sminke. Heldigvis kom 7-klasse like etter og håret var tilbake til lyst. Jeg var fortsatt ikke en av de populære, heller ikke noe mer akseptert. Jeg hadde ikke Miss Sixty bukser, heller ikke noe lignende. Jeg klarte meg fortsatt. Jeg klandrer ingen for at jeg ikke passet inn på barneskolen. Vi var tross alt barn.

 

8 klasse var like rundt hjørnet. Jeg hadde brukt halve sommeren på å jobbe på ungdomsklubben hvor jeg blandt annet hadde lært å røyke rød 3 slik at jeg kunne være en av de kule kidsa. Jeg bleket håret mitt, hadde kullsvarte øyne og gikk med ganske utfordrene klær. Veldig typisk 90-talls stil. Du vet, med Buffalo sko osv. Hvordan jeg fikk tak i det er jo et annet spørsmål. Denne sommeren hadde jeg vokst, og jeg hadde brukt alle pengene fra sommerjobben på en knæsj-rosa bukse. Jeg var veldig stolt over den. Nå hadde jeg en skikkelig slengbukse. Jeg begynte å bry meg mindre og mindre om skolen. Jeg ville nemlig ikke gå i klassen med de som ikke ville ha meg som venn på barneskolen. Jeg skulket forsåvidt nesten hele året. Jeg tror ikke en gang pappa ante det. Jeg fikk eldre venner, og disse eldre vennene hadde en tendens til å utnytte det faktumet at jeg var konfliktsky og redd for bank. Jeg var et lett offer om det skjedde drama. Jeg gikk mye redd det året. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde et familiemedlem ikke alle hadde så mye til overs for. Det måtte jeg ofte betale for med slag, frykt og tårer. Lite visste de hvor mye jeg betalte for det på hjemmebane allerede.

 

Når året nærmet seg slutten hadde pappa funnet seg kjæreste. I det vi flyttet dit hadde jeg endelig roet meg litt med alt. Jeg flyttet opp til Evje, som er en veldig liten plass, hvor alle kjenner alle, og fiende bygda heter Vennesla. Det skulle jeg få kjenne på de neste 2 åra av livet mitt.

 

Jeg gikk inn som en positiv jente første dag. Jeg gledet meg til en ny start. Jeg hadde fått nye klær, jeg hadde snakket med ei i klassen min som skulle bli min nye venninne og jeg hadde pyntet meg som jenter gjør første skoledag. Jeg hadde allerede et lite crush, og jeg ville gratulere han med dagen. Det var første gang jeg innså at alt kom til å bli likt, om ikke verre. Jeg fikk beskjed første skoledag om at jeg var ei tøs. Et ord som ble altfor hyppig brukt på den tiden. Et ord som alikevel gjorde veldig vondt. Jeg kan ikke forklare alt som skjedde i løpet av disse to årene for det var daglig! Jeg ble ikke bare mobbet av medelever, men lærere. Jeg kunne ikke rekke opp hånda i klassen, læreren kunne da uttale at jeg var for dum til å svare å at jeg ikke trengte prøve, noe som fikk hele klassen til å le, selvfølgelig. Andre ganger bare himlet hun med øynene. Hun ødela meg, hun ødela karakterene mine og hun ødela hver eneste dag for meg. Jeg fikk ofte stolen dratt bort når jeg skulle sette meg. Eller en tegnestift for den saks skyld. De knakk meg ikke. Jeg smilte å lo litt, men inni meg gråt jeg. Jeg husker fortsatt når facebook kom, jeg lastet opp mitt første bilde. Jeg og venninna mi badet og hadde på oss bikini. Dette bildet ble printet ut og klistret over begge skoledoene. Nå begynte jeg å få nok. For alt dette er bare hendelser tatt ut av et stort nett av spydige kommentarer, dunking borti meg og ekskludering. Først nå begynte jeg å fortelle pappa alt som skjedde. Jeg tror mobbing nådde toppen når jeg en dag slo tilbake. En i klassen hadde gått å slått meg hele dagen med en linjal. Uskyldig hva? Ja han lurte vel alle andre til å tro det og. Det gjorde derimot så vondt at jeg hadde flere blåmerker på rumpa, lårene og ryggen. Jeg snudde meg og klappet til han alt jeg hadde. Jeg ble utvist i en uke. Hadde det ikke vært for pappa som sa "sånn skal det gjøres, Silje!" så hadde jeg nok mistet all tro på meg selv. Så skulle sirkuset begynne. Pappa hadde fått nok. Aldri før har jeg sett en så sint mann. Aldri har jeg sett noen så uprofesjonelle mennesker som ledelsen på Evje Ungdomsskole. Pappa konfronterte de. Han fortalte saken, han sa han ikke fant seg i at slik skjedde. Kontaktlæreren min, Martina som hun het, stormet ut av kontoret å sa hun ikke ville høre på dette. Å vet dere hva? Hun slapp unna med det. Rektor ordnet et møte med meg og en av de verste personene (nemlig han jeg alltid hadde det lite crush på) for at vi skulle prate ut. Jeg tror det tok 10 minutter med prat fra rektor, en løfte om at det ikke skulle skje mer, og en håndtrykk. Naiv som jeg var trodde jeg på det. Når alt gikk tilbake til normalt innså jeg at det ikke nyttet. Hvorfor si fra når ingen er villig til å høre? At de fortsatt sitter der og lar mine søsken gå igjennom samme dritten er helt utrolig. Misforstå meg rett, jeg hadde noen gang greie samtaler på skolen. Jeg hadde noen venner. Tilogmed venner i den gruppa som alltid dømte meg. Jeg prøvde alt for å passe inn. Begynte med håndball, fotball, ridning og dansing. Jeg kunne bare aldri finne min plass. Ikke før dansingen. Det var der jeg endelig trivdes. Jeg hadde uansett fått nok, etter 10ende pakket jeg sakene mine å flyttet til Trondheim. Jeg var endelig fri. Når jeg er på besøk kan jeg fortsatt se hvordan de måler meg fra topp til tå som om jeg er verdens meste idiotiske person, men jeg har hevet meg over det. Jeg vet hva jeg får til i livet mitt. Jeg vet hvor sterk jeg er nå. Jeg vet hva alt dette har gjort meg til. Det er ikke det som plager meg. Det som plager meg er at det fortsatt skjer. Det sklir igjennom! Det er ingen som gjør noe med det. Når skal skolen (eller arbeidsplasser for den saks skyld) åpne øynene å se hva de gjør? 13 åringer tar livet sitt, noen tenker på det - akkurat nå, noen bare går å har det for ille resten av livet. Hvorfor har ikke skolen flere anti-mobbekampanjer?

 

Til alle dere som sliter med å bli mobba idag, hold ut! Husk du er bedre enn de. De ville aldri hakket på deg om du ikke hadde egenskaper de selv ønsket å ha. Jeg vet hvordan det høres ut, klisje, men det er sannheten. Livet blir lysere. En dag kan du se tilbake på de små mobberne i livet ditt å føle mindre sinne. Gjør deg selv stolt av hvem du ser i speilet. For du er verdifull, du er nydelig, du er sterk, du er smart og du kan klarte ALT du vil!

gratulerer til verdens kjekkeste pappa med farsdagen