// new


Kjole fra Sheinside her.


// hans dd var min frihet


Noen ganger fler jeg bloggen var en lgn. En mulighet til dekke over sannheten. Et sted hvor jeg nesten kunne overbevise meg selv om at det jeg skrev var sant. Et sted der jeg kunne overbevise alle de andre om at jeg hadde det bra, eller at jeg hadde det drlig av helt andre grunner.

Jeg har snakket s pent om mobbing, psykiske og fysiske problemer s lenge, og noen ganger lurer jeg p hva som var vitsen nr jeg aldri var rlig? Om det spiller noen rolle har jeg ihvertfall tenkt vre det n.

Jeg vokste ikke opp trygt. Jeg var ikke et lykkelig barn. Jeg var konstant redd. Jeg visste hver eneste dag jeg sto opp at det mest sannsynlig kunne komme til skje noe fryktelig. Noe ekkelt. Jeg visste at jeg ikke kunne si noe, fordi jeg trodde at det var greit, det var jo tross alt noe galt med han.

Nesten hver dag i barndommen, igjennom barneskolen og videre har en person ftt lov delegge meg. Nr jeg ndde ungdomskolen og endelig begynte forst hvor feil ting egentlig var, det var da det ble ille. Jeg har nok tidligere nevnt at jeg ble mobbet fordi jeg hadde en viss person i familien. Jeg sa aldri hvorfor folk ikke hadde noe til overs for denne mannen. Det har seg nemlig slik at han var pedofil, og alle slag jeg mottok var en fryd i forhold til hva jeg kunne oppleve hjemme.

Hele barndommen var jeg i krig mot han.

Det tok 10 r fr jeg kunne puste. Jeg bodde i det minste en time unna. N trengte jeg ikke bekymre meg lengre. Foruten om alle familietilstelninger. Det tok kanskje en liten tid fr jeg skjnte at jeg ikke slapp s lett unna. Det skulle faktisk hjemske meg i 10 r til. En konstant pminnelse om alt som hadde skjedd. Det bli telefon-terrorisert av samme person i 10 r uten kunne si noe mens andre familiemedlemmer spr hvorfor jeg aldri svarer p hans meldinger gjorde at jeg flte meg s hjelpels og presset opp i et hjrne. Jeg var s redd for delegge en familie, uten innse hvor delagt den allerede var. Hvor sykt det var at jeg p mange mter fortsatt mtte vise omtanke for en person som tok fra meg alt. En person som gjr meg fysisk drlig bare jeg tenker p han. En person som fortsatt gir meg de verste marerittene hvor jeg kommer p ting som skjedde. Det er ikke akkurat som om det var noen hemmelighet hva han drev med, og jeg som ble konstant overvket av barnevernet hele livet lurer jo virkelig p hvordan ingen andre oppfattet at noe skjedde. Jeg valgte vre re sint p systemet , alle som ikke s det, sint p meg selv for vre for feig til si noe, til jeg inns at det er bare et menneske vre sint p, men bruke energi p det var ikke verdt det. Det vil aldri gjre noen ting annerledes.

Jeg har alltid flt incest er et ekstremt tabutema, selv om det dessverre skjer s ofte. Jeg har aldri engang hrt noe om det fr jeg begynte oppske fakta selv. Det er derfor jeg prater ut. Igjen fler jeg at det finnes ting i verden som burde skrikes hyt for hjelpe andre. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si, eller gjre. Hvor jeg skulle begynne. Helt til han dde.

Hans dd var min frihet p mange mter. Samme dag han dde ringte jeg SMI (senter mot incest), det var frste gang jeg slapp alt. Etter en stund kom det en dag der jeg flte det hadde trt nok p meg, og det var p tide komme frem med sannheten til pappa. Dette er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Hvordan forteller du den som betyr mest i hele verden for deg, og som du betyr mest i hele verden for at noen s nrt har seksuelt misbrukt deg halve livet. Rett under nesen hans. Dette var mye av grunnen til at jeg nektet meg selv tenke p det. Jeg ville aldri komme til dette punktet. N mtte jeg. Politiet hadde rdet meg til fortelle alt fr jeg gikk i avhr. Jeg tror ikke jeg har hatt en s lang, fin og trist samtale med pappa noen gang.

Jeg hadde levd i frykt, skam og tristhet s lenge. Endelig var det greit. Endelig fr jeg utredningen jeg trenger, hjelpen jeg fortjener og sist men ikke minst - bare det bli trodd er s utrolig mye mer terapi enn jeg noensinne kunne se for meg. Det f vite at det finnes INGENTING som rettferdiggjr hva han gjorde.
Jeg slipper fle et behov for d fordi det er lettere enn holde sannheten tilbake. Jeg slipper pfre meg selv s mye smerte at jeg glemmer hva jeg tenkte p. Det er mye jeg ikke enda kan slippe, men jeg vet at et menneske ikke fikses p en dag. Jeg har gjort alt jeg kan, og heldigvis er det ikke s mye jeg trenger gjre selv. N kan jeg bare vente. Vente p at klumpen i magen, kvalmen, marerittene og trene forsvinner.

Jeg vet veien er lang, men jeg vet ogs n at jeg skal klare det. Jeg m jo bare klare det.