// new


Kjole fra Sheinside her.


// hans død var min frihet


Noen ganger føler jeg bloggen var en løgn. En mulighet til å dekke over sannheten. Et sted hvor jeg nesten kunne overbevise meg selv om at det jeg skrev var sant. Et sted der jeg kunne overbevise alle de andre om at jeg hadde det bra, eller at jeg hadde det dårlig av helt andre grunner.

Jeg har snakket så åpent om mobbing, psykiske og fysiske problemer så lenge, og noen ganger lurer jeg på hva som var vitsen når jeg aldri var ærlig? Om det spiller noen rolle har jeg ihvertfall tenkt å være det nå.

Jeg vokste ikke opp trygt. Jeg var ikke et lykkelig barn. Jeg var konstant redd. Jeg visste hver eneste dag jeg sto opp at det mest sannsynlig kunne komme til å skje noe fryktelig. Noe ekkelt. Jeg visste at jeg ikke kunne si noe, fordi jeg trodde at det var greit, det var jo tross alt noe galt med han.

Nesten hver dag i barndommen, igjennom barneskolen og videre har en person fått lov å ødelegge meg. Når jeg nådde ungdomskolen og endelig begynte å forstå hvor feil ting egentlig var, det var da det ble ille. Jeg har nok tidligere nevnt at jeg ble mobbet fordi jeg hadde en viss person i familien. Jeg sa aldri hvorfor folk ikke hadde noe til overs for denne mannen. Det har seg nemlig slik at han var pedofil, og alle slag jeg mottok var en fryd i forhold til hva jeg kunne oppleve hjemme. 

Hele barndommen var jeg i krig mot han. 

Det tok 10 år før jeg kunne puste. Jeg bodde i det minste en time unna. Nå trengte jeg ikke bekymre meg lengre. Foruten om alle familietilstelninger.  Det tok kanskje en liten tid før jeg skjønte at jeg ikke slapp så lett unna. Det skulle faktisk hjemsøke meg i 10 år til. En konstant påminnelse om alt som hadde skjedd. Det å bli telefon-terrorisert av samme person i 10 år uten å kunne si noe mens andre familiemedlemmer spør hvorfor jeg aldri svarer på hans meldinger gjorde at jeg følte meg så hjelpeløs og presset opp i et hjørne. Jeg var så redd for å ødelegge en familie, uten å innse hvor ødelagt den allerede var. Hvor sykt det var at jeg på mange måter fortsatt måtte vise omtanke for en person som tok fra meg alt. En person som gjør meg fysisk dårlig bare jeg tenker på han. En person som fortsatt gir meg de verste marerittene hvor jeg kommer på ting som skjedde. Det er ikke akkurat som om det var noen hemmelighet hva han drev med, og jeg som ble konstant overvåket av barnevernet hele livet lurer jo virkelig på hvordan ingen andre oppfattet at noe skjedde. Jeg valgte å være ære sint på systemet , alle som ikke så det, sint på meg selv for å være for feig til å si noe, til jeg innså at det er bare et menneske å være sint på, men å bruke energi på det var ikke verdt det. Det vil aldri gjøre noen ting annerledes.

Jeg har alltid følt incest er et ekstremt tabutema, selv om det dessverre skjer så ofte. Jeg har aldri engang hørt noe om det før jeg begynte å oppsøke fakta selv. Det er derfor jeg prater ut. Igjen føler jeg at det finnes ting i verden som burde skrikes høyt for å hjelpe andre. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si, eller gjøre. Hvor jeg skulle begynne. Helt til han døde. 

Hans død var min frihet på mange måter. Samme dag han døde ringte jeg SMI (senter mot incest), det var første gang jeg slapp alt. Etter en stund kom det en dag der jeg følte det hadde tært nok på meg, og det var på tide å komme frem med sannheten til pappa. Dette er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Hvordan forteller du den som betyr mest i hele verden for deg, og som du betyr mest i hele verden for at noen så nært har seksuelt misbrukt deg halve livet. Rett under nesen hans. Dette var mye av grunnen til at jeg nektet meg selv å tenke på det. Jeg ville aldri komme til dette punktet. Nå måtte jeg. Politiet hadde rådet meg til å fortelle alt før jeg gikk i avhør. Jeg tror ikke jeg har hatt en så lang, fin og trist samtale med pappa noen gang.

Jeg hadde levd i frykt, skam og tristhet så lenge. Endelig var det greit. Endelig får jeg utredningen jeg trenger, hjelpen jeg fortjener og sist men ikke minst - bare det å bli trodd er så utrolig mye mer terapi enn jeg noensinne kunne se for meg. Det å få vite at det finnes INGENTING som rettferdiggjør hva han gjorde.
Jeg slipper å føle et behov for å dø fordi det er lettere enn å holde sannheten tilbake. Jeg slipper å påføre meg selv så mye smerte at jeg glemmer hva jeg tenkte på. Det er mye jeg ikke enda kan slippe, men jeg vet at et menneske ikke fikses på en dag. Jeg har gjort alt jeg kan, og heldigvis er det ikke så mye jeg trenger å gjøre selv. Nå kan jeg bare vente. Vente på at klumpen i magen, kvalmen, marerittene og tårene forsvinner. 

Jeg vet veien er lang, men jeg vet også nå at jeg skal klare det. Jeg må jo bare klare det.