// hans død var min frihet


Noen ganger føler jeg bloggen var en løgn. En mulighet til å dekke over sannheten. Et sted hvor jeg nesten kunne overbevise meg selv om at det jeg skrev var sant. Et sted der jeg kunne overbevise alle de andre om at jeg hadde det bra, eller at jeg hadde det dårlig av helt andre grunner.

Jeg har snakket så åpent om mobbing, psykiske og fysiske problemer så lenge, og noen ganger lurer jeg på hva som var vitsen når jeg aldri var ærlig? Om det spiller noen rolle har jeg ihvertfall tenkt å være det nå.

Jeg vokste ikke opp trygt. Jeg var ikke et lykkelig barn. Jeg var konstant redd. Jeg visste hver eneste dag jeg sto opp at det mest sannsynlig kunne komme til å skje noe fryktelig. Noe ekkelt. Jeg visste at jeg ikke kunne si noe, fordi jeg trodde at det var greit, det var jo tross alt noe galt med han.

Nesten hver dag i barndommen, igjennom barneskolen og videre har en person fått lov å ødelegge meg. Når jeg nådde ungdomskolen og endelig begynte å forstå hvor feil ting egentlig var, det var da det ble ille. Jeg har nok tidligere nevnt at jeg ble mobbet fordi jeg hadde en viss person i familien. Jeg sa aldri hvorfor folk ikke hadde noe til overs for denne mannen. Det har seg nemlig slik at han var pedofil, og alle slag jeg mottok var en fryd i forhold til hva jeg kunne oppleve hjemme. 

Hele barndommen var jeg i krig mot han. 

Det tok 10 år før jeg kunne puste. Jeg bodde i det minste en time unna. Nå trengte jeg ikke bekymre meg lengre. Foruten om alle familietilstelninger.  Det tok kanskje en liten tid før jeg skjønte at jeg ikke slapp så lett unna. Det skulle faktisk hjemsøke meg i 10 år til. En konstant påminnelse om alt som hadde skjedd. Det å bli telefon-terrorisert av samme person i 10 år uten å kunne si noe mens andre familiemedlemmer spør hvorfor jeg aldri svarer på hans meldinger gjorde at jeg følte meg så hjelpeløs og presset opp i et hjørne. Jeg var så redd for å ødelegge en familie, uten å innse hvor ødelagt den allerede var. Hvor sykt det var at jeg på mange måter fortsatt måtte vise omtanke for en person som tok fra meg alt. En person som gjør meg fysisk dårlig bare jeg tenker på han. En person som fortsatt gir meg de verste marerittene hvor jeg kommer på ting som skjedde. Det er ikke akkurat som om det var noen hemmelighet hva han drev med, og jeg som ble konstant overvåket av barnevernet hele livet lurer jo virkelig på hvordan ingen andre oppfattet at noe skjedde. Jeg valgte å være ære sint på systemet , alle som ikke så det, sint på meg selv for å være for feig til å si noe, til jeg innså at det er bare et menneske å være sint på, men å bruke energi på det var ikke verdt det. Det vil aldri gjøre noen ting annerledes.

Jeg har alltid følt incest er et ekstremt tabutema, selv om det dessverre skjer så ofte. Jeg har aldri engang hørt noe om det før jeg begynte å oppsøke fakta selv. Det er derfor jeg prater ut. Igjen føler jeg at det finnes ting i verden som burde skrikes høyt for å hjelpe andre. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si, eller gjøre. Hvor jeg skulle begynne. Helt til han døde. 

Hans død var min frihet på mange måter. Samme dag han døde ringte jeg SMI (senter mot incest), det var første gang jeg slapp alt. Etter en stund kom det en dag der jeg følte det hadde tært nok på meg, og det var på tide å komme frem med sannheten til pappa. Dette er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Hvordan forteller du den som betyr mest i hele verden for deg, og som du betyr mest i hele verden for at noen så nært har seksuelt misbrukt deg halve livet. Rett under nesen hans. Dette var mye av grunnen til at jeg nektet meg selv å tenke på det. Jeg ville aldri komme til dette punktet. Nå måtte jeg. Politiet hadde rådet meg til å fortelle alt før jeg gikk i avhør. Jeg tror ikke jeg har hatt en så lang, fin og trist samtale med pappa noen gang.

Jeg hadde levd i frykt, skam og tristhet så lenge. Endelig var det greit. Endelig får jeg utredningen jeg trenger, hjelpen jeg fortjener og sist men ikke minst - bare det å bli trodd er så utrolig mye mer terapi enn jeg noensinne kunne se for meg. Det å få vite at det finnes INGENTING som rettferdiggjør hva han gjorde.
Jeg slipper å føle et behov for å dø fordi det er lettere enn å holde sannheten tilbake. Jeg slipper å påføre meg selv så mye smerte at jeg glemmer hva jeg tenkte på. Det er mye jeg ikke enda kan slippe, men jeg vet at et menneske ikke fikses på en dag. Jeg har gjort alt jeg kan, og heldigvis er det ikke så mye jeg trenger å gjøre selv. Nå kan jeg bare vente. Vente på at klumpen i magen, kvalmen, marerittene og tårene forsvinner. 

Jeg vet veien er lang, men jeg vet også nå at jeg skal klare det. Jeg må jo bare klare det.


// oversett


Aldri. Aldri hadde jeg trodd at jeg ville stå frem med hva jeg faktisk opplevde som barn. En historie som går rundt på nett fortiden inspirerer meg alikevel til å skrive. Hvorfor? Fordi det ikke er greit. Det er ikke greit at et uskyldig barn føler at selvmord er den eneste utvei.

 

Jeg kommer ikke fra en rik familie. Tvert imot. Jeg vokste opp hos min pappa, som var alenepappa i 20-årene. Jeg fikk svi litt for det. Jeg husker allerede før barneskolen at jeg ble mobbet for at jeg "løy" om å ha en mamma. Pappa jobbet ikke, fordi han måtte ta vare på meg. Men vi klarte oss. Jeg fikk det jeg trengte, jeg hadde mat på bordet, jeg arvet klær og jeg fikk tilogmed en ny leke hver gang jeg hadde vært flink hos tannlegen. Jeg vil ikke si klærne mine var i beste stand, litt hullete her og der, for det meste veldig utvaska joggeklær - men jeg brydde meg aldri. Jeg syns klærne var fine, og hadde en rekke favoritter!

 

Jeg merket tidlig på barneskolen at jeg var en av de utstøtte, den som måtte gå fra gjeng til gjeng, men egentlig aldri ble inkludert. Når jeg endelig fikk kjæreste ble jeg ofte valgt bort for noen bedre en time etterpå. Jeg ble ofte sittende alene, eller i selskap med lærerene. Var det en ting lærerene på Vennesla barneskole gjorde så var det å inkludere meg. Det var nulltolleranse for at noen ble holdt utenfor, men det føltes alikevel aldri bra at jeg var tvingt inn en gruppe av lærerene. Jeg tok det derimot ikke så alvorlig. Jeg skjønte at jeg var en av de upopulære, og at jeg måtte finne meg i at når vi var så store som 12 så ville alle himle med øynene til meg, måle meg opp og ned i garderoben, komme med kommentarer som fikk meg til å føle meg dum, noe jeg ikke var, for jeg var faktisk en av de beste i klassen. 6-klasse gjorde store forandringer med meg. Jeg tror jeg fikk den såkalte grusomme tenåringsperioden litt tidlig. Jeg ville ikke lengre ha bamsegenserene mine. Jeg ville ikke ha lekene mine (selv om jeg lekte med Barbie i skjul), jeg ville være ungdom, jeg ville være en av de pene jentene. Så den lille lang/lyshårede jenta Silje, ble plutselig til den kort/rødhårede jenta med korte magetopper og litt for mye sminke. Heldigvis kom 7-klasse like etter og håret var tilbake til lyst. Jeg var fortsatt ikke en av de populære, heller ikke noe mer akseptert. Jeg hadde ikke Miss Sixty bukser, heller ikke noe lignende. Jeg klarte meg fortsatt. Jeg klandrer ingen for at jeg ikke passet inn på barneskolen. Vi var tross alt barn.

 

8 klasse var like rundt hjørnet. Jeg hadde brukt halve sommeren på å jobbe på ungdomsklubben hvor jeg blandt annet hadde lært å røyke rød 3 slik at jeg kunne være en av de kule kidsa. Jeg bleket håret mitt, hadde kullsvarte øyne og gikk med ganske utfordrene klær. Veldig typisk 90-talls stil. Du vet, med Buffalo sko osv. Hvordan jeg fikk tak i det er jo et annet spørsmål. Denne sommeren hadde jeg vokst, og jeg hadde brukt alle pengene fra sommerjobben på en knæsj-rosa bukse. Jeg var veldig stolt over den. Nå hadde jeg en skikkelig slengbukse. Jeg begynte å bry meg mindre og mindre om skolen. Jeg ville nemlig ikke gå i klassen med de som ikke ville ha meg som venn på barneskolen. Jeg skulket forsåvidt nesten hele året. Jeg tror ikke en gang pappa ante det. Jeg fikk eldre venner, og disse eldre vennene hadde en tendens til å utnytte det faktumet at jeg var konfliktsky og redd for bank. Jeg var et lett offer om det skjedde drama. Jeg gikk mye redd det året. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde et familiemedlem ikke alle hadde så mye til overs for. Det måtte jeg ofte betale for med slag, frykt og tårer. Lite visste de hvor mye jeg betalte for det på hjemmebane allerede.

 

Når året nærmet seg slutten hadde pappa funnet seg kjæreste. I det vi flyttet dit hadde jeg endelig roet meg litt med alt. Jeg flyttet opp til Evje, som er en veldig liten plass, hvor alle kjenner alle, og fiende bygda heter Vennesla. Det skulle jeg få kjenne på de neste 2 åra av livet mitt.

 

Jeg gikk inn som en positiv jente første dag. Jeg gledet meg til en ny start. Jeg hadde fått nye klær, jeg hadde snakket med ei i klassen min som skulle bli min nye venninne og jeg hadde pyntet meg som jenter gjør første skoledag. Jeg hadde allerede et lite crush, og jeg ville gratulere han med dagen. Det var første gang jeg innså at alt kom til å bli likt, om ikke verre. Jeg fikk beskjed første skoledag om at jeg var ei tøs. Et ord som ble altfor hyppig brukt på den tiden. Et ord som alikevel gjorde veldig vondt. Jeg kan ikke forklare alt som skjedde i løpet av disse to årene for det var daglig! Jeg ble ikke bare mobbet av medelever, men lærere. Jeg kunne ikke rekke opp hånda i klassen, læreren kunne da uttale at jeg var for dum til å svare å at jeg ikke trengte prøve, noe som fikk hele klassen til å le, selvfølgelig. Andre ganger bare himlet hun med øynene. Hun ødela meg, hun ødela karakterene mine og hun ødela hver eneste dag for meg. Jeg fikk ofte stolen dratt bort når jeg skulle sette meg. Eller en tegnestift for den saks skyld. De knakk meg ikke. Jeg smilte å lo litt, men inni meg gråt jeg. Jeg husker fortsatt når facebook kom, jeg lastet opp mitt første bilde. Jeg og venninna mi badet og hadde på oss bikini. Dette bildet ble printet ut og klistret over begge skoledoene. Nå begynte jeg å få nok. For alt dette er bare hendelser tatt ut av et stort nett av spydige kommentarer, dunking borti meg og ekskludering. Først nå begynte jeg å fortelle pappa alt som skjedde. Jeg tror mobbing nådde toppen når jeg en dag slo tilbake. En i klassen hadde gått å slått meg hele dagen med en linjal. Uskyldig hva? Ja han lurte vel alle andre til å tro det og. Det gjorde derimot så vondt at jeg hadde flere blåmerker på rumpa, lårene og ryggen. Jeg snudde meg og klappet til han alt jeg hadde. Jeg ble utvist i en uke. Hadde det ikke vært for pappa som sa "sånn skal det gjøres, Silje!" så hadde jeg nok mistet all tro på meg selv. Så skulle sirkuset begynne. Pappa hadde fått nok. Aldri før har jeg sett en så sint mann. Aldri har jeg sett noen så uprofesjonelle mennesker som ledelsen på Evje Ungdomsskole. Pappa konfronterte de. Han fortalte saken, han sa han ikke fant seg i at slik skjedde. Kontaktlæreren min, Martina som hun het, stormet ut av kontoret å sa hun ikke ville høre på dette. Å vet dere hva? Hun slapp unna med det. Rektor ordnet et møte med meg og en av de verste personene (nemlig han jeg alltid hadde det lite crush på) for at vi skulle prate ut. Jeg tror det tok 10 minutter med prat fra rektor, en løfte om at det ikke skulle skje mer, og en håndtrykk. Naiv som jeg var trodde jeg på det. Når alt gikk tilbake til normalt innså jeg at det ikke nyttet. Hvorfor si fra når ingen er villig til å høre? At de fortsatt sitter der og lar mine søsken gå igjennom samme dritten er helt utrolig. Misforstå meg rett, jeg hadde noen gang greie samtaler på skolen. Jeg hadde noen venner. Tilogmed venner i den gruppa som alltid dømte meg. Jeg prøvde alt for å passe inn. Begynte med håndball, fotball, ridning og dansing. Jeg kunne bare aldri finne min plass. Ikke før dansingen. Det var der jeg endelig trivdes. Jeg hadde uansett fått nok, etter 10ende pakket jeg sakene mine å flyttet til Trondheim. Jeg var endelig fri. Når jeg er på besøk kan jeg fortsatt se hvordan de måler meg fra topp til tå som om jeg er verdens meste idiotiske person, men jeg har hevet meg over det. Jeg vet hva jeg får til i livet mitt. Jeg vet hvor sterk jeg er nå. Jeg vet hva alt dette har gjort meg til. Det er ikke det som plager meg. Det som plager meg er at det fortsatt skjer. Det sklir igjennom! Det er ingen som gjør noe med det. Når skal skolen (eller arbeidsplasser for den saks skyld) åpne øynene å se hva de gjør? 13 åringer tar livet sitt, noen tenker på det - akkurat nå, noen bare går å har det for ille resten av livet. Hvorfor har ikke skolen flere anti-mobbekampanjer?

 

Til alle dere som sliter med å bli mobba idag, hold ut! Husk du er bedre enn de. De ville aldri hakket på deg om du ikke hadde egenskaper de selv ønsket å ha. Jeg vet hvordan det høres ut, klisje, men det er sannheten. Livet blir lysere. En dag kan du se tilbake på de små mobberne i livet ditt å føle mindre sinne. Gjør deg selv stolt av hvem du ser i speilet. For du er verdifull, du er nydelig, du er sterk, du er smart og du kan klarte ALT du vil!

gratulerer til verdens kjekkeste pappa med farsdagen


// sov godt


? min vakre mali, elsker deg ubeskrivelig høyt. sov godt skatt <3


// verdens verste avgjørelse


Denne dagen har jeg lenge gruet meg til, jeg må ta en avgjørelse på å ta farvel med den som har betydd mest for meg i hele livet. Er det ikke rart? Jeg tror vi reddet hverandre. Vi på en måte fant hverandre i det eksakt rette øyeblikket. Så mange ganger jeg hadde gjort annerledes om det ikke var for deg. Føler ikke at en bit av hjertet mitt blir borte, jeg føler at hele hjertet er røsket ut av brystet mitt og kastet ned i jorda. Det er ingenting å skjule at folk alltid har syns vårt forhold har vært merkelig, men de har på samme tid sett at det båndet vi har hatt har vært veldig spesielt. Du ble barnet jeg ikke fikk. Hvor enn jeg var, var du. Du kom først av alt. Jeg er så sint på meg selv for de gangene noen fikk kommet i mellom oss. Hvordan kunne jeg være et slik menneske. Jeg er så sint for alt jeg har mistet, å nå må jeg miste deg også. Jeg håper jeg var bra nok, for du fortjente det beste. Du har vært min klippe i de verste tider. Du har gitt livet mitt mening.

Hver gang jeg gråt slikket du tårene mine, hver gang jeg lo logra du vilt med halen, og hver gang jeg ga deg en klem la du deg bare rolig på skuldra mi og koste. Vi sov sammen. Hver eneste natt, helt til du ble ekstra dårlig. Som jeg skulle ønske jeg hadde holdt ut med deg uansett. Jeg er så lei meg for at du måtte ligge der alene. Jeg vet det er hva hunder flest gjør, men du har vel aldri gjort hva hunder flest gjør. Du forstår hva jeg sier, og du lytter, ihvertfall frem til du ble døv. Det

vanskeligste var at jeg ikke kunne synge for deg igjen. Noe som var favoritttingen din. Jeg kunne ligge i senga og synge for deg og du lå bare å stirret, når du syns det var ekstra fint måtte du blir gi meg en liten nuss. Jeg lo mye med deg, men ja, også mye av deg. Vi har vært igjennom så mye, og det er helt uvirkelig at det er på tide å ta farvel. Jeg fikk ha deg i 7 år, ikke nok.

Jeg har aldri elsket noen så høyt, brydd meg så mye om noen, tilogmed når en person syklet foran deg og måtte bråbremse med forbremsa og fløy på trynet, så var det uansett deg jeg brydde meg om. Ingenting betydde noe så lenge du hadde det bra. Det siste året har ikke vært så bra. Jeg føler jeg feilet. Kreft, pusteproblemer og slitenhet. En del av meg trodde du skulle klare alt, jeg ville ikke tenke noe annet. Det har bare vært for mye i det siste. Nå fikk jeg beskjed om at dette måtte skje denne måneden, jeg vet ikke en gang hva jeg skal gjøre. Jeg vet du må sove, men det gjør for vondt. Jeg er for evig takknemlig for hva du har gitt meg, Mali. Elsker deg og vil huske deg for evig.


Jeg elsker ikke kroppen min


I det siste har jeg lagt merke til en ting. Vi jenter med dårlig selvtillit, vi jenter med vrengt kroppsyn og vi som ønsker å gjøre noe med kroppen vår fordi vi ikke klarer å føle oss komfortable plutselig er blitt de dårlige menneskene. Vi er dårlige rollemodeller, vi er slemme og sist men ikke minst "vi er jo fine i den kroppen vi har uansett, man er jo født i den". Feil! Feil, feil, feil. Skjønner dere ikke hvor feil det er? Det er en gjeng med mennesker som sier det er ok å være kraftig og føle seg bra, eller å være for tynn, men føle seg bra. Skal man leve på den tanken slik at man klarer å leve med seg selv?

Er man virkelig et dårlig forbilde fordi man sier at man ikke er som alle andre som klarer å se forbi +\- kiloene sine og være stolte av seg selv? Nei, jeg syns det er tvert i mot. Det blir lagd et bilde av at man skal elske kroppen sin uansett hva. Hva med de som uansett ikke klarer? Skal de gå å føle at de konstant feiler fordi de ikke klarer å elske det de ser i speilbildet? Alle vet at man er sin største kritiker og leter man lenge nok i speilet så finner man noe man vil endre. Jeg er typisk slik. Enten unngår jeg speilet ellers bruker jeg lang tid på å dømme meg selv. Alt jeg har ekstra, alt jeg ikke har. Så da er jeg et dårligere menneske enn de som elsker kroppen sin uansett hva? Det er bare en eneste stor løgn. Ingen elsker kroppen sin. Fordi dems maske er laget av stål og min papp betyr ikke at vi alle og en har en svakhet inni oss. En som aldri vil la oss føle oss perfekte før vi gjør noe med det selv. Hvorfor kan ikke avisene være motiverende? Hvorfor kan ikke avisen fokusere på å skrive hva du kan spise som et alternativ til potetgullet? Hvorfor plasseres ikke en hylle med bokser av masse oppskjært frukt rett vedsiden av potetgullet? Hvorfor skriver ikke VG om de som elsker sin utrolig givende livsstil istede for å skrive om lubne og tynne mennesker som elsker kroppen sin? Alle fortjener å føle seg vel i kroppen sin, så om man ikke gjør det, og ikke vet hvordan, burde man ikke da få tips til hvordan man gjør det i stede? Burde ikke Norge motiveres til en sunnere livsstil? Jeg er et vrak. Går forbi smågodt og potetgull å spiser uten en gang og gi det en tanke. Jeg nyter ikke livet. Jeg er trøtt og slapp. Jeg sliter med en kronisk sykdom og sitter og spiser potetgull. Jeg kunne ha sagt "jeg lever bare en gang. Jeg vil nyte det nå, spise det jeg vil, dra på fester hver helg og aldri løfte rumpa mi opp av sofaen en eneste dag" tro meg, hadde jeg ikke blitt så psykisk plaga av det hadde jeg gjort akkurat det. Istede vil jeg si "jeg sitter i sofaen på kvelden, spiser godteri og får en kvelende og dårlig følelse inni meg. Jeg gråter når jeg ser meg selv i speilet og spør meg selv ganske ofte hvorfor jeg ser ut som jeg gjør (selv om jeg vet svaret) jeg tørker tårene og går over til å trøstespise. Jeg hater hvert sekund men jeg får ikke meg selv til å stoppe. Jeg vil, og jeg skal klare det. Frem til da skal jeg ikke si jeg elsker kroppen min, for jeg hater den. Men det er hatet som gir meg motivasjonen til å få et bedre liv."

Vær gjerne fornøyd med din kropp, men vær ærlig mot deg selv. Sannheten kommer alltid tilbake å biter deg i den ikke-eksisterende eller altfor store rumpa. Nå må alle forstå at jeg ikke er imot at folk skal like seg selv og være stolt av den kroppen de har, jeg er imot at folk lyver til seg selv og plages med det i mange år. Jeg snakker bare av erfaring. Jeg syns ikke kroppen definerer om du er nydelig eller ikke. Absolutt ikke, jeg finner nydelige trekk i alle mennesker. Jeg er imot at folk bruker hver dag på å klage over kroppen sin og så fronte media med et smil og si de elsker den. Vær ærlig mot folket i det minste. Alle får et drømmebilde av hvordan ting kan være. Sannheten er at hvert menneske er forskjellig og ikke alle klarer å elske seg selv. Jeg syns vi skal lage et bilde for jenter om at det er normalt og ha komplekser for kroppen eller annet med kroppen sin. Stakkars de som leser artiklene og sier må feile noe fordi de har komplekser.

Bare for å gjøre det klart; JEG SIER IKKE AT DET IKKE GÅR ANN Å VÆRE FORNØYD MED KROPPEN SIN. Dette er kun min mening og hva jeg føler. Jeg føler det ligger i menneskers natur og streve etter alt man ikke har. Mye vil ha mer heter det.


Og siden jeg tidligere fikk kritikk for å prate slik om kropp når jeg var så slank og pen selv så vil jeg bare dele med dere at jeg er flink til å skjule det. Jeg jobbet som modell fra jeg var 16-18, og jeg har lært triksene å skjule ting på bilder. Men, her er den ekte meg.

Dette er min kropp, og jeg elsker den ikke. Hallo, jeg har veid 40 kg helt til jeg ble syk. Derfor finner jeg også styrken til å bli et sunnere og bedre menneske. Over og ut.


// ALS - sykdommen som river opp familien


Har nevnt før at bestemoren min er syk, men siden jeg ikke har sett henne siden jul har jeg ikke ønsket å skrive om dette. Igår møtte jeg henne igjen første gang siden hun fikk sykdommen. Det var et forferdelig syn. Jeg slet godt med å holde maska når jeg så henne sitte der, slite med å prate å få sagt det hun ville. Hun kan nesten bare si ja og nei. Hun kan ikke spise lengre. Hun kan heller ikke være hjemme i sin egen leilighet. Vi vet alle at hun kommer til å dø. Hun vil bli ferdig med denne faenskapen. For ALS finnes det ingen kur.

Dere har kanskje hørt om Stephen Hawking? Dette er sykdommen som har rammet hans liv. Han har vært en av de heldige, han ble diagnosert med ALS som 21 åring, og har i år fylt 71 år. Han lever livet sitt i maskiner med talemaskin, spisemaskin, pustemaskin og rullestol. De fleste er ikke like heldig og levetiden er på gjennomsnittlig 3-4 år etter diagnosen er satt. Mor var ikke en av de heldige. Hun fikk diagnosen sin i november og har derfra gått veldig fort nedover. Vi regner ikke med at hun har mer enn noen uker igjen. ALS som er en forkortelse av Amyotrofisk lateralsklerose er en forferdelig sykdom, den angriper det motoriske nervesystemet i hjernen og ryggmargen. De fleste dør av sviktende lungefunksjon. Tenk det? En liten forkjølelse tar faktisk livet av deg. En behandling kan forlenge levetiden med rundt 10 mnd, men hva betyr egentlig disse mnd? Et liv i maskiner. Et liv du ikke lever. Med denne sykdommen så nært i min familie så kan jeg ikke si annet enn at aktiv dødshjelp er noe som burde eksistere i dette landet. En person skal ikke trenge å sitte å lide sånn som dette. Det påfører den diagnoserte og familien psykiske og fysiske smerter. Ingen vil se personen de respekterer så høyt, personen som for bare mnder siden hoppa rundt å gjorde ærend for alle andre, personen som for et år siden danset med rockering sammen med alle barnebarna i sin egen bursdag. Damen som alltid har vært så fin på det, fulgt Gud og vært et vidunderlig menneske sitte sakte men sikkert å visne bort mot sin egen vilje. Vet dere hva de to tingene hun klarte å si var i går? "det er veldig vanskelig" og "ingen forstår meg".. av alle ting er det disse hun klarer å si. Hun har det ikke bra. For min far og mine tanter/onkler har tiden vært vanskelig, men de har sammen med Mor kommet frem til at når lungene kollapser vil hun ikke ha respirator, da vil hun kun ha smertestillende å bli ferdig.

Imorgen blir siste gang jeg ser deg. Kvinnen som definitivt har vært den viktigste av de alle. Jeg har bodd hos deg, vokst hos deg, blitt oppdratt av deg.. Lært meg folkeskikk (noe jeg trengte), tatt meg med i Filadelfia. Du har kommet på enhver fremvisning jeg har hatt med kor og musikk. Du har alltid vært der, å i de siste årene har vi to kommet nære hverandre som voksne også. Det er tøft, men jeg vet hvor du skal. Du skal møte Jesus, å du skal endelig få løpe inn i armene til Arthur igjen. Du kommer aldri til å bli glemt på jorden, for du er så fantastisk godt likt og elsket. Du har viet livet ditt til menigheten, narkomane, alkoholikere og familen din, og jeg har alltid sett så opp til deg! Det gjør jeg fortsatt, for det krever et sterkt menneske å sitte med et smil om munnen under disse omstendighetene. Jeg er uendelig glad i deg.

Bilde fra igår. Jeg ser ikke ut, men det betyr ingenting en gang. Du står og tviholder gråten tilbake, da er du ikke veldig pen.
Jeg er glad i deg mor, alt blir bra.