// hans dd var min frihet


Noen ganger fler jeg bloggen var en lgn. En mulighet til dekke over sannheten. Et sted hvor jeg nesten kunne overbevise meg selv om at det jeg skrev var sant. Et sted der jeg kunne overbevise alle de andre om at jeg hadde det bra, eller at jeg hadde det drlig av helt andre grunner.

Jeg har snakket s pent om mobbing, psykiske og fysiske problemer s lenge, og noen ganger lurer jeg p hva som var vitsen nr jeg aldri var rlig? Om det spiller noen rolle har jeg ihvertfall tenkt vre det n.

Jeg vokste ikke opp trygt. Jeg var ikke et lykkelig barn. Jeg var konstant redd. Jeg visste hver eneste dag jeg sto opp at det mest sannsynlig kunne komme til skje noe fryktelig. Noe ekkelt. Jeg visste at jeg ikke kunne si noe, fordi jeg trodde at det var greit, det var jo tross alt noe galt med han.

Nesten hver dag i barndommen, igjennom barneskolen og videre har en person ftt lov delegge meg. Nr jeg ndde ungdomskolen og endelig begynte forst hvor feil ting egentlig var, det var da det ble ille. Jeg har nok tidligere nevnt at jeg ble mobbet fordi jeg hadde en viss person i familien. Jeg sa aldri hvorfor folk ikke hadde noe til overs for denne mannen. Det har seg nemlig slik at han var pedofil, og alle slag jeg mottok var en fryd i forhold til hva jeg kunne oppleve hjemme.

Hele barndommen var jeg i krig mot han.

Det tok 10 r fr jeg kunne puste. Jeg bodde i det minste en time unna. N trengte jeg ikke bekymre meg lengre. Foruten om alle familietilstelninger. Det tok kanskje en liten tid fr jeg skjnte at jeg ikke slapp s lett unna. Det skulle faktisk hjemske meg i 10 r til. En konstant pminnelse om alt som hadde skjedd. Det bli telefon-terrorisert av samme person i 10 r uten kunne si noe mens andre familiemedlemmer spr hvorfor jeg aldri svarer p hans meldinger gjorde at jeg flte meg s hjelpels og presset opp i et hjrne. Jeg var s redd for delegge en familie, uten innse hvor delagt den allerede var. Hvor sykt det var at jeg p mange mter fortsatt mtte vise omtanke for en person som tok fra meg alt. En person som gjr meg fysisk drlig bare jeg tenker p han. En person som fortsatt gir meg de verste marerittene hvor jeg kommer p ting som skjedde. Det er ikke akkurat som om det var noen hemmelighet hva han drev med, og jeg som ble konstant overvket av barnevernet hele livet lurer jo virkelig p hvordan ingen andre oppfattet at noe skjedde. Jeg valgte vre re sint p systemet , alle som ikke s det, sint p meg selv for vre for feig til si noe, til jeg inns at det er bare et menneske vre sint p, men bruke energi p det var ikke verdt det. Det vil aldri gjre noen ting annerledes.

Jeg har alltid flt incest er et ekstremt tabutema, selv om det dessverre skjer s ofte. Jeg har aldri engang hrt noe om det fr jeg begynte oppske fakta selv. Det er derfor jeg prater ut. Igjen fler jeg at det finnes ting i verden som burde skrikes hyt for hjelpe andre. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si, eller gjre. Hvor jeg skulle begynne. Helt til han dde.

Hans dd var min frihet p mange mter. Samme dag han dde ringte jeg SMI (senter mot incest), det var frste gang jeg slapp alt. Etter en stund kom det en dag der jeg flte det hadde trt nok p meg, og det var p tide komme frem med sannheten til pappa. Dette er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Hvordan forteller du den som betyr mest i hele verden for deg, og som du betyr mest i hele verden for at noen s nrt har seksuelt misbrukt deg halve livet. Rett under nesen hans. Dette var mye av grunnen til at jeg nektet meg selv tenke p det. Jeg ville aldri komme til dette punktet. N mtte jeg. Politiet hadde rdet meg til fortelle alt fr jeg gikk i avhr. Jeg tror ikke jeg har hatt en s lang, fin og trist samtale med pappa noen gang.

Jeg hadde levd i frykt, skam og tristhet s lenge. Endelig var det greit. Endelig fr jeg utredningen jeg trenger, hjelpen jeg fortjener og sist men ikke minst - bare det bli trodd er s utrolig mye mer terapi enn jeg noensinne kunne se for meg. Det f vite at det finnes INGENTING som rettferdiggjr hva han gjorde.
Jeg slipper fle et behov for d fordi det er lettere enn holde sannheten tilbake. Jeg slipper pfre meg selv s mye smerte at jeg glemmer hva jeg tenkte p. Det er mye jeg ikke enda kan slippe, men jeg vet at et menneske ikke fikses p en dag. Jeg har gjort alt jeg kan, og heldigvis er det ikke s mye jeg trenger gjre selv. N kan jeg bare vente. Vente p at klumpen i magen, kvalmen, marerittene og trene forsvinner.

Jeg vet veien er lang, men jeg vet ogs n at jeg skal klare det. Jeg m jo bare klare det.


// oversett


Aldri. Aldri hadde jeg trodd at jeg ville st frem med hva jeg faktisk opplevde som barn. En historie som gr rundt p nett fortiden inspirerer meg alikevel til skrive. Hvorfor? Fordi det ikke er greit. Det er ikke greit at et uskyldig barn fler at selvmord er den eneste utvei.

Jeg kommer ikke fra en rik familie. Tvert imot. Jeg vokste opp hos min pappa, som var alenepappa i 20-rene. Jeg fikk svi litt for det. Jeg husker allerede fr barneskolen at jeg ble mobbet for at jeg "ly" om ha en mamma. Pappa jobbet ikke, fordi han mtte ta vare p meg. Men vi klarte oss. Jeg fikk det jeg trengte, jeg hadde mat p bordet, jeg arvet klr og jeg fikk tilogmed en ny leke hver gang jeg hadde vrt flink hos tannlegen. Jeg vil ikke si klrne mine var i beste stand, litt hullete her og der, for det meste veldig utvaska joggeklr - men jeg brydde meg aldri. Jeg syns klrne var fine, og hadde en rekke favoritter!

Jeg merket tidlig p barneskolen at jeg var en av de utsttte, den som mtte g fra gjeng til gjeng, men egentlig aldri ble inkludert. Nr jeg endelig fikk kjreste ble jeg ofte valgt bort for noen bedre en time etterp. Jeg ble ofte sittende alene, eller i selskap med lrerene. Var det en ting lrerene p Vennesla barneskole gjorde s var det inkludere meg. Det var nulltolleranse for at noen ble holdt utenfor, men det fltes alikevel aldri bra at jeg var tvingt inn en gruppe av lrerene. Jeg tok det derimot ikke s alvorlig. Jeg skjnte at jeg var en av de upopulre, og at jeg mtte finne meg i at nr vi var s store som 12 s ville alle himle med ynene til meg, mle meg opp og ned i garderoben, komme med kommentarer som fikk meg til fle meg dum, noe jeg ikke var, for jeg var faktisk en av de beste i klassen. 6-klasse gjorde store forandringer med meg. Jeg tror jeg fikk den skalte grusomme tenringsperioden litt tidlig. Jeg ville ikke lengre ha bamsegenserene mine. Jeg ville ikke ha lekene mine (selv om jeg lekte med Barbie i skjul), jeg ville vre ungdom, jeg ville vre en av de pene jentene. S den lille lang/lyshrede jenta Silje, ble plutselig til den kort/rdhrede jenta med korte magetopper og litt for mye sminke. Heldigvis kom 7-klasse like etter og hret var tilbake til lyst. Jeg var fortsatt ikke en av de populre, heller ikke noe mer akseptert. Jeg hadde ikke Miss Sixty bukser, heller ikke noe lignende. Jeg klarte meg fortsatt. Jeg klandrer ingen for at jeg ikke passet inn p barneskolen. Vi var tross alt barn.

8 klasse var like rundt hjrnet. Jeg hadde brukt halve sommeren p jobbe p ungdomsklubben hvor jeg blandt annet hadde lrt ryke rd 3 slik at jeg kunne vre en av de kule kidsa. Jeg bleket hret mitt, hadde kullsvarte yne og gikk med ganske utfordrene klr. Veldig typisk 90-talls stil. Du vet, med Buffalo sko osv. Hvordan jeg fikk tak i det er jo et annet sprsml. Denne sommeren hadde jeg vokst, og jeg hadde brukt alle pengene fra sommerjobben p en knsj-rosa bukse. Jeg var veldig stolt over den. N hadde jeg en skikkelig slengbukse. Jeg begynte bry meg mindre og mindre om skolen. Jeg ville nemlig ikke g i klassen med de som ikke ville ha meg som venn p barneskolen. Jeg skulket forsvidt nesten hele ret. Jeg tror ikke en gang pappa ante det. Jeg fikk eldre venner, og disse eldre vennene hadde en tendens til utnytte det faktumet at jeg var konfliktsky og redd for bank. Jeg var et lett offer om det skjedde drama. Jeg gikk mye redd det ret. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde et familiemedlem ikke alle hadde s mye til overs for. Det mtte jeg ofte betale for med slag, frykt og trer. Lite visste de hvor mye jeg betalte for det p hjemmebane allerede.

Nr ret nrmet seg slutten hadde pappa funnet seg kjreste. I det vi flyttet dit hadde jeg endelig roet meg litt med alt. Jeg flyttet opp til Evje, som er en veldig liten plass, hvor alle kjenner alle, og fiende bygda heter Vennesla. Det skulle jeg f kjenne p de neste 2 ra av livet mitt.

Jeg gikk inn som en positiv jente frste dag. Jeg gledet meg til en ny start. Jeg hadde ftt nye klr, jeg hadde snakket med ei i klassen min som skulle bli min nye venninne og jeg hadde pyntet meg som jenter gjr frste skoledag. Jeg hadde allerede et lite crush, og jeg ville gratulere han med dagen. Det var frste gang jeg inns at alt kom til bli likt, om ikke verre. Jeg fikk beskjed frste skoledag om at jeg var ei ts. Et ord som ble altfor hyppig brukt p den tiden. Et ord som alikevel gjorde veldig vondt. Jeg kan ikke forklare alt som skjedde i lpet av disse to rene for det var daglig! Jeg ble ikke bare mobbet av medelever, men lrere. Jeg kunne ikke rekke opp hnda i klassen, lreren kunne da uttale at jeg var for dum til svare at jeg ikke trengte prve, noe som fikk hele klassen til le, selvflgelig. Andre ganger bare himlet hun med ynene. Hun dela meg, hun dela karakterene mine og hun dela hver eneste dag for meg. Jeg fikk ofte stolen dratt bort nr jeg skulle sette meg. Eller en tegnestift for den saks skyld. De knakk meg ikke. Jeg smilte lo litt, men inni meg grt jeg. Jeg husker fortsatt nr facebook kom, jeg lastet opp mitt frste bilde. Jeg og venninna mi badet og hadde p oss bikini. Dette bildet ble printet ut og klistret over begge skoledoene. N begynte jeg f nok. For alt dette er bare hendelser tatt ut av et stort nett av spydige kommentarer, dunking borti meg og ekskludering. Frst n begynte jeg fortelle pappa alt som skjedde. Jeg tror mobbing ndde toppen nr jeg en dag slo tilbake. En i klassen hadde gtt sltt meg hele dagen med en linjal. Uskyldig hva? Ja han lurte vel alle andre til tro det og. Det gjorde derimot s vondt at jeg hadde flere blmerker p rumpa, lrene og ryggen. Jeg snudde meg og klappet til han alt jeg hadde. Jeg ble utvist i en uke. Hadde det ikke vrt for pappa som sa "snn skal det gjres, Silje!" s hadde jeg nok mistet all tro p meg selv. S skulle sirkuset begynne. Pappa hadde ftt nok. Aldri fr har jeg sett en s sint mann. Aldri har jeg sett noen s uprofesjonelle mennesker som ledelsen p Evje Ungdomsskole. Pappa konfronterte de. Han fortalte saken, han sa han ikke fant seg i at slik skjedde. Kontaktlreren min, Martina som hun het, stormet ut av kontoret sa hun ikke ville hre p dette. vet dere hva? Hun slapp unna med det. Rektor ordnet et mte med meg og en av de verste personene (nemlig han jeg alltid hadde det lite crush p) for at vi skulle prate ut. Jeg tror det tok 10 minutter med prat fra rektor, en lfte om at det ikke skulle skje mer, og en hndtrykk. Naiv som jeg var trodde jeg p det. Nr alt gikk tilbake til normalt inns jeg at det ikke nyttet. Hvorfor si fra nr ingen er villig til hre? At de fortsatt sitter der og lar mine ssken g igjennom samme dritten er helt utrolig. Misforst meg rett, jeg hadde noen gang greie samtaler p skolen. Jeg hadde noen venner. Tilogmed venner i den gruppa som alltid dmte meg. Jeg prvde alt for passe inn. Begynte med hndball, fotball, ridning og dansing. Jeg kunne bare aldri finne min plass. Ikke fr dansingen. Det var der jeg endelig trivdes. Jeg hadde uansett ftt nok, etter 10ende pakket jeg sakene mine flyttet til Trondheim. Jeg var endelig fri. Nr jeg er p besk kan jeg fortsatt se hvordan de mler meg fra topp til t som om jeg er verdens meste idiotiske person, men jeg har hevet meg over det. Jeg vet hva jeg fr til i livet mitt. Jeg vet hvor sterk jeg er n. Jeg vet hva alt dette har gjort meg til. Det er ikke det som plager meg. Det som plager meg er at det fortsatt skjer. Det sklir igjennom! Det er ingen som gjr noe med det. Nr skal skolen (eller arbeidsplasser for den saks skyld) pne ynene se hva de gjr? 13 ringer tar livet sitt, noen tenker p det - akkurat n, noen bare gr har det for ille resten av livet. Hvorfor har ikke skolen flere anti-mobbekampanjer?

Til alle dere som sliter med bli mobba idag, hold ut! Husk du er bedre enn de. De ville aldri hakket p deg om du ikke hadde egenskaper de selv nsket ha. Jeg vet hvordan det hres ut, klisje, men det er sannheten. Livet blir lysere. En dag kan du se tilbake p de sm mobberne i livet ditt fle mindre sinne. Gjr deg selv stolt av hvem du ser i speilet. For du er verdifull, du er nydelig, du er sterk, du er smart og du kan klarte ALT du vil!

gratulerer til verdens kjekkeste pappa med farsdagen


// sov godt


? min vakre mali, elsker deg ubeskrivelig hyt. sov godt skatt <3


// verdens verste avgjrelse


Denne dagen har jeg lenge gruet meg til, jeg m ta en avgjrelse p ta farvel med den som har betydd mest for meg i hele livet. Er det ikke rart? Jeg tror vi reddet hverandre. Vi p en mte fant hverandre i det eksakt rette yeblikket. S mange ganger jeg hadde gjort annerledes om det ikke var for deg. Fler ikke at en bit av hjertet mitt blir borte, jeg fler at hele hjertet er rsket ut av brystet mitt og kastet ned i jorda. Det er ingenting skjule at folk alltid har syns vrt forhold har vrt merkelig, men de har p samme tid sett at det bndet vi har hatt har vrt veldig spesielt. Du ble barnet jeg ikke fikk. Hvor enn jeg var, var du. Du kom frst av alt. Jeg er s sint p meg selv for de gangene noen fikk kommet i mellom oss. Hvordan kunne jeg vre et slik menneske. Jeg er s sint for alt jeg har mistet, n m jeg miste deg ogs. Jeg hper jeg var bra nok, for du fortjente det beste. Du har vrt min klippe i de verste tider. Du har gitt livet mitt mening.

Hver gang jeg grt slikket du trene mine, hver gang jeg lo logra du vilt med halen, og hver gang jeg ga deg en klem la du deg bare rolig p skuldra mi og koste. Vi sov sammen. Hver eneste natt, helt til du ble ekstra drlig. Som jeg skulle nske jeg hadde holdt ut med deg uansett. Jeg er s lei meg for at du mtte ligge der alene. Jeg vet det er hva hunder flest gjr, men du har vel aldri gjort hva hunder flest gjr. Du forstr hva jeg sier, og du lytter, ihvertfall frem til du ble dv. Det

vanskeligste var at jeg ikke kunne synge for deg igjen. Noe som var favoritttingen din. Jeg kunne ligge i senga og synge for deg og du l bare stirret, nr du syns det var ekstra fint mtte du blir gi meg en liten nuss. Jeg lo mye med deg, men ja, ogs mye av deg. Vi har vrt igjennom s mye, og det er helt uvirkelig at det er p tide ta farvel. Jeg fikk ha deg i 7 r, ikke nok.

Jeg har aldri elsket noen s hyt, brydd meg s mye om noen, tilogmed nr en person syklet foran deg og mtte brbremse med forbremsa og fly p trynet, s var det uansett deg jeg brydde meg om. Ingenting betydde noe s lenge du hadde det bra. Det siste ret har ikke vrt s bra. Jeg fler jeg feilet. Kreft, pusteproblemer og slitenhet. En del av meg trodde du skulle klare alt, jeg ville ikke tenke noe annet. Det har bare vrt for mye i det siste. N fikk jeg beskjed om at dette mtte skje denne mneden, jeg vet ikke en gang hva jeg skal gjre. Jeg vet du m sove, men det gjr for vondt. Jeg er for evig takknemlig for hva du har gitt meg, Mali. Elsker deg og vil huske deg for evig.


Jeg elsker ikke kroppen min


I det siste har jeg lagt merke til en ting. Vi jenter med drlig selvtillit, vi jenter med vrengt kroppsyn og vi som nsker gjre noe med kroppen vr fordi vi ikke klarer fle oss komfortable plutselig er blitt de drlige menneskene. Vi er drlige rollemodeller, vi er slemme og sist men ikke minst "vi er jo fine i den kroppen vi har uansett, man er jo fdt i den". Feil! Feil, feil, feil. Skjnner dere ikke hvor feil det er? Det er en gjeng med mennesker som sier det er ok vre kraftig og fle seg bra, eller vre for tynn, men fle seg bra. Skal man leve p den tanken slik at man klarer leve med seg selv?

Er man virkelig et drlig forbilde fordi man sier at man ikke er som alle andre som klarer se forbi +\- kiloene sine og vre stolte av seg selv? Nei, jeg syns det er tvert i mot. Det blir lagd et bilde av at man skal elske kroppen sin uansett hva. Hva med de som uansett ikke klarer? Skal de g fle at de konstant feiler fordi de ikke klarer elske det de ser i speilbildet? Alle vet at man er sin strste kritiker og leter man lenge nok i speilet s finner man noe man vil endre. Jeg er typisk slik. Enten unngr jeg speilet ellers bruker jeg lang tid p dmme meg selv. Alt jeg har ekstra, alt jeg ikke har. S da er jeg et drligere menneske enn de som elsker kroppen sin uansett hva? Det er bare en eneste stor lgn. Ingen elsker kroppen sin. Fordi dems maske er laget av stl og min papp betyr ikke at vi alle og en har en svakhet inni oss. En som aldri vil la oss fle oss perfekte fr vi gjr noe med det selv. Hvorfor kan ikke avisene vre motiverende? Hvorfor kan ikke avisen fokusere p skrive hva du kan spise som et alternativ til potetgullet? Hvorfor plasseres ikke en hylle med bokser av masse oppskjrt frukt rett vedsiden av potetgullet? Hvorfor skriver ikke VG om de som elsker sin utrolig givende livsstil istede for skrive om lubne og tynne mennesker som elsker kroppen sin? Alle fortjener fle seg vel i kroppen sin, s om man ikke gjr det, og ikke vet hvordan, burde man ikke da f tips til hvordan man gjr det i stede? Burde ikke Norge motiveres til en sunnere livsstil? Jeg er et vrak. Gr forbi smgodt og potetgull spiser uten en gang og gi det en tanke. Jeg nyter ikke livet. Jeg er trtt og slapp. Jeg sliter med en kronisk sykdom og sitter og spiser potetgull. Jeg kunne ha sagt "jeg lever bare en gang. Jeg vil nyte det n, spise det jeg vil, dra p fester hver helg og aldri lfte rumpa mi opp av sofaen en eneste dag" tro meg, hadde jeg ikke blitt s psykisk plaga av det hadde jeg gjort akkurat det. Istede vil jeg si "jeg sitter i sofaen p kvelden, spiser godteri og fr en kvelende og drlig flelse inni meg. Jeg grter nr jeg ser meg selv i speilet og spr meg selv ganske ofte hvorfor jeg ser ut som jeg gjr (selv om jeg vet svaret) jeg trker trene og gr over til trstespise. Jeg hater hvert sekund men jeg fr ikke meg selv til stoppe. Jeg vil, og jeg skal klare det. Frem til da skal jeg ikke si jeg elsker kroppen min, for jeg hater den. Men det er hatet som gir meg motivasjonen til f et bedre liv."

Vr gjerne fornyd med din kropp, men vr rlig mot deg selv. Sannheten kommer alltid tilbake biter deg i den ikke-eksisterende eller altfor store rumpa. N m alle forst at jeg ikke er imot at folk skal like seg selv og vre stolt av den kroppen de har, jeg er imot at folk lyver til seg selv og plages med det i mange r. Jeg snakker bare av erfaring. Jeg syns ikke kroppen definerer om du er nydelig eller ikke. Absolutt ikke, jeg finner nydelige trekk i alle mennesker. Jeg er imot at folk bruker hver dag p klage over kroppen sin og s fronte media med et smil og si de elsker den. Vr rlig mot folket i det minste. Alle fr et drmmebilde av hvordan ting kan vre. Sannheten er at hvert menneske er forskjellig og ikke alle klarer elske seg selv. Jeg syns vi skal lage et bilde for jenter om at det er normalt og ha komplekser for kroppen eller annet med kroppen sin. Stakkars de som leser artiklene og sier m feile noe fordi de har komplekser.

Bare for gjre det klart; JEG SIER IKKE AT DET IKKE GR ANN VRE FORNYD MED KROPPEN SIN. Dette er kun min mening og hva jeg fler. Jeg fler det ligger i menneskers natur og streve etter alt man ikke har. Mye vil ha mer heter det.


Og siden jeg tidligere fikk kritikk for prate slik om kropp nr jeg var s slank og pen selv s vil jeg bare dele med dere at jeg er flink til skjule det. Jeg jobbet som modell fra jeg var 16-18, og jeg har lrt triksene skjule ting p bilder. Men, her er den ekte meg.

Dette er min kropp, og jeg elsker den ikke. Hallo, jeg har veid 40 kg helt til jeg ble syk. Derfor finner jeg ogs styrken til bli et sunnere og bedre menneske. Over og ut.


// ALS - sykdommen som river opp familien


Har nevnt fr at bestemoren min er syk, men siden jeg ikke har sett henne siden jul har jeg ikke nsket skrive om dette. Igr mtte jeg henne igjen frste gang siden hun fikk sykdommen. Det var et forferdelig syn. Jeg slet godt med holde maska nr jeg s henne sitte der, slite med prate f sagt det hun ville. Hun kan nesten bare si ja og nei. Hun kan ikke spise lengre. Hun kan heller ikke vre hjemme i sin egen leilighet. Vi vet alle at hun kommer til d. Hun vil bli ferdig med denne faenskapen. For ALS finnes det ingen kur.

Dere har kanskje hrt om Stephen Hawking? Dette er sykdommen som har rammet hans liv. Han har vrt en av de heldige, han ble diagnosert med ALS som 21 ring, og har i r fylt 71 r. Han lever livet sitt i maskiner med talemaskin, spisemaskin, pustemaskin og rullestol. De fleste er ikke like heldig og levetiden er p gjennomsnittlig 3-4 r etter diagnosen er satt. Mor var ikke en av de heldige. Hun fikk diagnosen sin i november og har derfra gtt veldig fort nedover. Vi regner ikke med at hun har mer enn noen uker igjen. ALS som er en forkortelse av Amyotrofisk lateralsklerose er en forferdelig sykdom, den angriper det motoriske nervesystemet i hjernen og ryggmargen. De fleste dr av sviktende lungefunksjon. Tenk det? En liten forkjlelse tar faktisk livet av deg. En behandling kan forlenge levetiden med rundt 10 mnd, men hva betyr egentlig disse mnd? Et liv i maskiner. Et liv du ikke lever. Med denne sykdommen s nrt i min familie s kan jeg ikke si annet enn at aktiv ddshjelp er noe som burde eksistere i dette landet. En person skal ikke trenge sitte lide snn som dette. Det pfrer den diagnoserte og familien psykiske og fysiske smerter. Ingen vil se personen de respekterer s hyt, personen som for bare mnder siden hoppa rundt gjorde rend for alle andre, personen som for et r siden danset med rockering sammen med alle barnebarna i sin egen bursdag. Damen som alltid har vrt s fin p det, fulgt Gud og vrt et vidunderlig menneske sitte sakte men sikkert visne bort mot sin egen vilje. Vet dere hva de to tingene hun klarte si var i gr? "det er veldig vanskelig" og "ingen forstr meg".. av alle ting er det disse hun klarer si. Hun har det ikke bra. For min far og mine tanter/onkler har tiden vrt vanskelig, men de har sammen med Mor kommet frem til at nr lungene kollapser vil hun ikke ha respirator, da vil hun kun ha smertestillende bli ferdig.

Imorgen blir siste gang jeg ser deg. Kvinnen som definitivt har vrt den viktigste av de alle. Jeg har bodd hos deg, vokst hos deg, blitt oppdratt av deg.. Lrt meg folkeskikk (noe jeg trengte), tatt meg med i Filadelfia. Du har kommet p enhver fremvisning jeg har hatt med kor og musikk. Du har alltid vrt der, i de siste rene har vi to kommet nre hverandre som voksne ogs. Det er tft, men jeg vet hvor du skal. Du skal mte Jesus, du skal endelig f lpe inn i armene til Arthur igjen. Du kommer aldri til bli glemt p jorden, for du er s fantastisk godt likt og elsket. Du har viet livet ditt til menigheten, narkomane, alkoholikere og familen din, og jeg har alltid sett s opp til deg! Det gjr jeg fortsatt, for det krever et sterkt menneske sitte med et smil om munnen under disse omstendighetene. Jeg er uendelig glad i deg.

Bilde fra igr. Jeg ser ikke ut, men det betyr ingenting en gang. Du str og tviholder grten tilbake, da er du ikke veldig pen.
Jeg er glad i deg mor, alt blir bra.